21. september 2017

VAKRE HØSTROSER OG MØRKE HULL....

Kanskje en litt underlig overskrift. Så vi får begynne med å ønske velkommen til innlegget med et bilde av New Dawn rosen vi plantet i vår, og nå plutselig har vist fram sin første vakre blomst - omgitt av flere knopper. Gleder oss til neste sommer allerede...


Så over til temaet: mørke hull. De fleste har sannsynligvis hørt uttrykket: å bli helt oppslukt av noe. Den moderne versjonen er nok  "å bli helt hekta". Det kan sikker sies av oss om sommeren at vi virker helt oppslukt av hagen.helt hekta. Men her om dagen, for noen få uker siden var jeg ikke bare oppslukt. Jeg holdt bokstavelig talt nesten på å bli slukt - og det av hagen.

Da jeg gikk nedover hagestien, kjente jeg plutselig at noen beleggningsstein sviktet eller sank under den ene foten da jeg tråkket på dem. Jeg stoppet, undret meg litt. Så at et par steiner plutselig var 2-3 cm lavere enn de andre.

 Maur tenkte jeg, siden jeg  tidligere hadde opplevd at slike iherdige arbeidere nesten kan flytte på et lite sandtak i løpet av en sommer, og hoppet til for å sjekke om det var mer grus borte under steinene, og få det bekreftet at det ikke var en hemmelig tunnel fra krigens dager der nede. Og dermed så sank beleggningssteinene med drøyt ti centimeter til. Hadde jeg virkelig lagt på meg så mye i sommer? Eller...Flere beleggningssteiner ble fjernet og hva dukket opp? Jo, et stort hull hvor jeg ikke kunne se bunnen. Heldigvis var det ikke lys i den andre enden. Det vill jo vært helt krise.

Dette var ikke akkurat det jeg forbandt med å ha en Åpen Hage! Et langt armeringsjern ble stukket ned i hullet - tydelig mellom noen store steiner. Mer enn to meter ned før det nådde bunnen. Bunnen i hva da? Armeringsjernet ble trukket opp og ned noen ganger, og jeg så og hørte hvordan singel og småstein bare forsvant ned i dypet. Da jeg trakk jernet opp så jeg at det var vått omtrent 30 centimeter oppover i enden. Vi fikk en mistanke, og noen telefoner ble tatt til noen godt opp i årene som hadde bodd i nabolaget i sin ungdom. Joda. Her hadde det vært en gammel brønn, som var blitt (dårlig) fylt igjen og dekket over en gang på seksti tallet. 

Riktignok hadde jeg lagt på meg noen kilo i sommer. Det kunne se ut som en liten midtlivskrise. Så jeg hadde nok stoppet halvveis ned i hullet om noe hadde gått galt. Det hadde for så vidt vært greit å rast ned, men da helst i vekt!

Hullet ble fylt igjen med 25 stykker 12-liters-bøtter med grov singel. Deretter ble et par-tre bøtter med subbus spylt ned i singelen og beleggningssteinene lagt på plass.

I et litt galgenhumoristisk øyeblikk.... kunne jeg se for meg følgende tragikomiske scene: Barnebernet, Julian, på 6 kommer på besøk, og har følgende spørsmål til bestemor som åpner døren når det ringer på:
Julian: Bestemor, hvor er bestefar.
Bestemor: Jeg tror han er nede i hagen
Julian: Tror du han har lyst til å leke gjemsel med meg i dag?
Bestemor: Det kan godt hende. Du får gå og spørre han. Kanskje han allerede har gjemt seg allerede. Aldri godt å vite? Du får be han gi et lite pip...

Vel, det endte godt, vi har lekt gjemsel etterpå, med litt andre gjemmesteder, og jeg har ikke hørt noen  har sagt i ettertid: "Tenk at han kunne synke så dypt".

Med tanke på dere som synes det er mer interessant å høre om vakre blomster, enn tilårskommne gubber som forsvinner i mørke hull i hagen. Her er noe til dere. En liten fotorunde i hagen nå i dag, med varsomme skritt langs hagens stier:

Bronsebadet feirer høsten med mer bronsefarger ved dammen.

Vi har et par store tuer med duehode i hagen, og synes de er vakre nå på høsten.


Flere annemoner pynter opp i hagen om høsten. Her er et par av dem.




 Når blomsterprakten avtar utover høsten, er det mange typer gress som får anledning til å vise fram sin fortreffelighet. Her er en av dem - ved hagedammen.

Månestrålen stråler som bare sola...

De grønne nyansene som lerka får med de nye skuddene om høsten er en fin dekorasjon i hagen.

Stålklematis er omtrent like dekorativ med friske blomster som med vissne blomster.



Hortensiaen blomstrer også nå.

Keisertreet som har tilbrakt sommeren ute i potte skal tilbringe vinteren i mer sydlig klima - nemlig inne på lagringsrommet på uthuset.

Og flere andre står i kø for å få oppvarmet husrom i vinter.

Et par hundre pelargonier blomstrer fortsatt rundt i krukker og kasser. 
Men nå har Eirin funnet fram saksen og gått løs på dem for å ta stiklinger og gjøre dem klare til et liv innendørs i vinter.



Do-dong rognen er bare helt fantastisk med sine grasiøse og eksotiske blader og store klaser av bær.



  Omtrent som oss selv, er hibiskusene fortsatt i  full blomstring, selv om de begynner å bli litt skrukkete i kantene, og enkelte blader begynner henge eller falle av.







Klokkebusken "Monet" har sin andre blomstringsrunde hvert år på denne tiden.



Monet var jo ingen dverg, men dette er i hvert fall en dverg-Monet klokkebusk.





Og vilvinen byr på sine flotte høstfarger

Noen høst krokus titter fram under Lawsonsypressen.

Høstlig hagehilsen 
fra Eirin og en ikke bortkommen Lars.

12. september 2017

HØSTTRAPP I PROBLEMSKRÅNINGEN....

Det har stort sett vært regn og møkkavær de siste par ukene. Av og til forsøker vi å få gjort litt i hagen mellom skurene, men øktene blir ikke akkurat for lange. Og det er begrenset hva en kan gjøre når det er klissvått i jorda og både hender og redskap båre blir "møkk og klin".

Men i går var det sammenhengende opphold i en og en halv time, og det var akkurat nok til at jeg fikk gjennomført ett av flere små forbedringsprosjekt vi har på arbeidslisten. De store anleggsarbeidene og prosjektene er vi nå ferdige med. Har satt strek, og ser fram til hyggelig vedlikehold, plantestell, og små forbedringsideer her og der, som helst bør begrense seg til noen timer eller et par-tre dager. 

Skråninger er alltid vanskelige å stelle. Vonde å gå i, jorda raser nedover, og det er ingen flate steder å sette lukebøtta. I vår skråning har vi stablet opp en støttemur av rullestein nederst, for å holde jorda i skråningen. Men når muren er en meter høy, er den et høyt hinder for vonde knær når en skal opp og stelle. 

Et felt i muren ble plukket ned, noen flate sprengstein fantes fortsatt i stein reservoaret på gårdsplassen, og dermed ble det en liten trapp med tre trinn. Og ovenfor trappen en fire-fem tråkkheller som kan fungere som arbeidsplattformer for ben og redskap når en steller. Det kan ikke være tynne skiferheller. De vil bare tippe når en tråkker på dem. Nei, ca. 12-20 cm. tykke flate sprengstein som graves godt inn i skråningen er det eneste som blir stabilt å gå på. Og den lille stien opp i skråningen ble en fin inndeling av denne delen av skråningen, slik at vi kan ha to forskjellige grupperinger - eller små-hager-i-hagen som vi liker å kalle det, på hver sin side av stien. Til venstre for den har det blitt en del rullesteiner, tre saktevoksende, lave vintergrønne busker som står delvis under en kommende stor lerk. Ved foten av lerken har en gammel liten jerngryte blitt gravd ned i bakken, og delvis blitt fylt med noen mindre  rundsteiner, for å fungere som ferskvannskilde for insekter og fuglebad (med granittstupebrett) for småfuglene. Grupperingen på den andre siden av trappen, mot  lawsonsypressen, er i skrivende stund ikke ferdig. Vi venter på oppholdsvær.



Det var da vi sluttet å tenke på skråningen som et problemområde, og begynte å tenke se på  den som et potensielt hagerom eller hage-i-hagen som vi sier, at det ble enklere å se for seg  muligheter for struktur og spennende utforming - slik vi har gjort i de andre store bedene i hagen. Pent for øyet, og godt for rygg og knær. Hagekinderegg.

Høsthilsen fra Eirin og en møkkete Lars, en klissvåt hage og et avsluttet koseprosjekt.

1. september 2017

BESØK I DEN STORE HAGEN...

 Så var det ut på siste etappe av årets mini-ferieturer. Denne gangen var det ikke besøk i villahager, men i den store hagen; kalt Norges nasjonalpark. Nærmere bestemt Telemark, ett av Norges mest allsidige og vakreste fylker. Vi hadde imidlertid ingen planer om å få med oss mest mulig på bare noen få dager. Hensikten var å realisere 70-års gaven fra barn og barnebarn; å oppleve en slusetur på telemarkskanalen - kalt verdens vakreste kanal - med en av veteranbåtene som seiler der. 

 Veien oppover kunne vi gjort unna på 2,5 timer hvis vi hadde holdt oss til hovedveiene. Men med åpen sportsbil og pent vær, valgte visvingete småveier, og brukte heller 5,5 timer langs  smale veier ,elver, kanaler og småvann. Den første kvelden ble det et riktig hyggelig gjensyn med venner i Vrådal, med grillmat på bryggekanten og deling av gode minner fra 70-tallet.


Båtturen, dagen etter, var en drøyt fem-timers tur med MS Victoria, fra Kviteseid til Ulefoss. Av praktiske grunner, nedover - og ikke oppover vassdraget, litt motsatt vei av hva de fleste velger. Bilen ble parkert på brygga i Kviteseid, dit lokal-bussen brakte oss tilbake igjen etter seilasen. Båten, som ble bygget i 1882, og ble oppkalt etter daværende kronprinsesse i Sverige, går fortsatt i rutetrafikk, og omtales ofte som vassdragets dronning.   

I alt fikk vi med oss seks sluseanlegg og 10-12 slusninger (husker ikke helt) Hele anlegget er imponerende ingeniørkunst. Vi kan ikke forstå annet enn at dette må kunne betegnes som Norges svar på pyramidene i Egypt? Totalt løfter de 18 slusekamrene i Telemarkskanalen, båtene totalt 72 meter opp og ned vassdraget, som i sin tid (1892) ble bygget for å frakte varer, folk og fe mellom innlandet og kysten og Telemark og kontinentet.
   
 Her er et par bilder av båten MS Henrik Ibsen, en annen av de tre turist-båtene i kanalen.

Vakrere kan det neppe bli!

Dagen etter tok vi veien over Rauland og fjellet/Hardangervidda. Vi stoppet på Rjukan utpå kvelden, og booket inn i en liten leilighet i Rjukan hytteby. Det var riktig hyggelig! Gode senger , og rent og pent . To gode lenestoler for slitne rygger som hadde sittet fem timer i bil, etter først fem timer på båtdekket. Liten møblert terrasse ut mot elven som rant forbi fulgte også med. De får gjerne litt velfortjent gratis reklame! På bildet er Eirin på vei bort i resepsjonen for å hente stor pizza med hvitløksdressing.

Dagen derpå tok vi taubanen - krossobanen -  nord-Europas første totausbane opp til foten av Hardangervidda, fantastisk utsikt og fine turstier - av ulike vanskelighetsgrader.

Berømte Rjukan nederst i dalen og Gaustadtoppen ragende 1 883 meter over havet. Det er fylkets høyeste fjell, og det er ca. 1 600 meter fra dalbunnen til toppen.

Med ganske stive ledd og rygger etter mye sitting, valgte vi en enkel tursti, hvor stier og trapper var laget av innleide sherpaer fra Nepal. Det var morsomt å registrere at de ikke var så veldig annerledes enn enkelte av steinarbeidene vi selv har gjort i vår egen hage (De to bildene nedenfor).





 Det var en riktig hyggelig tur, selv om den kanskje ikke var direkte inspirerende, med tanke på nye ideer til egen hage.  Det måtte i så fall vært et micro-sluseanlegg i bekken mellom de to største hagedammene - kanskje med en radiostyrt liten modellbåt. Eller en taubane fra huset og ned i hagen for frakt av varer - som mat og kaldt drikke. 

Hilsen fra Eirin og Lars, som sent torsdag kveld, igjen er tilbake i sin egen lille nasjonalpark, hvor fugler og gresshopper synger og summer utover den vakre sensommerkvelden, mens vi pratet løst og sløvt om høstens mange gjøremål i hagen. 



27. august 2017

HJEMME IGJEN...

Da vi kom hjem fra turen til Jylland på onsdag kveld, var vi spent på hva som ventet oss hjemme. Åtte dager borte kan nok være i lengste laget for at det skal være overkommelig å ta igjen uten at det skal bli for mye..
 Det var fortsatt frodighet og en god del blomstring i hagen, selv om blader hadde begynt å skifte farge og mange lå på bakken.





Det ser nærmest mer frodig ut utenfor drivhuset enn inne i det, det tomater og annet har fått begrenset med stell denne sommeren.


Fortsatt blomstrer flere klematis.

Gress og ugress hadde vokst veldig mye, og det var bare å få ut hageredskapen og sette i gang. Det regnet litt hele torsdagen, men vi stod vi på skikkelig mye både torsdag, fredag og lørdag formiddag. Og fikk unna både luking, langbord, stoler og duker på uteplassen, ordnet med mat, drikke og dekket og pyntet. Skikkelig full fart, og jeg var i dusjen da de første gjestene ringte på døren. Det var gøy å kunne vise fram hagen til gamle, gode venner.


Blant annet var alle de tre hibiskusene fulle av vakre blomster. Denne blå ...
 ... den røde, som blomstret skikkelig for første gang i år...

...og den rosa, som vi nok synes er den aller vakreste av dem.


Det er første gang at konvallbusken blomstrer. Virkelig vakker er den!

Dvergpilen skulle hatt en stuss før festen, men det rakk vi ikke. Den har fått time hos frisøren i neste uke.

Så var det hageselskap på lørdagskvelden, med elleve venner fra fra tiden på folkeskolen på Lillestrøm - som fortsatt synes det er hyggelig å treffes av og til.

Mye godt på grillen

God mat og godt drikke, mye mimring og hyggelig vennskap.

Etterpå var det bodsjaturnering med både finale og bronsjefinale.

Utpå kvelden tente vi alle lysene i hagen, fyrte opp på hagepeisen og hadde kaffe og kaker, før vi rundet av ved ti-tiden.

I tillegg til å forberede festen, rakk jeg også å fikse litt i det lange steinbedet langs granittrappa som vi laget vi for noen år siden
 Dette steinbed ble laget for små tørketålende planter. Og på torsdag fant jeg noen flere ganske flate steiner som egnet seg til å stå på høykant, så jeg kunne  forlenge bedet med halvannen meter, så vi kunne få plass til noen nyervervede småplanter som foreløpig var hjemløse.

Her ser du den nye delen - som foreløpig er delvis plantet til.

Hilsen fra Eirin og Lars som i dag har tenkt å bare slappe av i hagen og nyte det fine sensommerværet.